Varer laget ved tvangsarbeid blir forbudt. Her er det du bør vite.

Forordningen forbyr salg av varer som helt eller delvis er fremstilt ved tvangsarbeid eller barnearbeid. Her er det du bør vite.

Myndighetene kan nedlegge forbud mot at varer omsettes i EU/EØS. Foto: Barrett Ward, Unsplash.

Hva er tvangsarbeidsforordningen?

• En forordning (Regulation (EU) 2024/3015) som fra 14.desember 2027 forbyr salg, tilgjengeliggjøring og eksport av produkter som helt eller delvis er fremstilt ved tvangsarbeid, inkludert barnearbeid, i hele EU/EØS.

• Forordningen gjelder alle produkter, uavhengig av sektor eller opprinnelsesland, og alle bedrifter, uansett størrelse.

• Forordningen gir myndighetene fullmakt til å etterforske, stoppe, beslaglegge og kreve tilbaketrekking av varer som er laget med tvangsarbeid.

• Forordningen ble rettslig bindende (publisert i EU-tidende) 12. desember 2024.

Hva er tvangsarbeid?

Tvangsarbeid er definert i ILO-konvensjon 29, artikkel 2 som «alt arbeide eller enhver tjeneste som forlanges av noen under trussel om straff og til hvilket arbeide eller tjeneste vedkommende personer Ikke frivillig har tilbudt seg.»

Statlig initiert tvangsarbeid (ILO-konvensjon 105 art 1) er tvangsarbeid brukt som

1. et middel til politisk tvang eller opplæring, eller som straff for å ha eller gi uttrykk forpolitiske synsmåter eller synsmåter som ideologisk er i strid med det bestående politiske, sosiale eller økonomiske system,en metode for å mobilisere og gjøre bruk av arbeidskraft for økonomiske utbyggingsformål,

2. et middel i arbeidsdisiplinering,

3. straff for å ha deltatt i streiker,

4. et middel i rasemessig, sosial, nasjonal eller religiøs diskriminering.

Hva er et produkt laget ved bruk av tvangsarbeid?

• Et produkt hvor tvangsarbeid helt eller delvis har blitt brukt på et hvilket som helst stadium av utvinning, innhøsting, produksjon eller fremstilling, inkludert arbeid eller bearbeiding knyttet til et produkt, inkludert dets komponenter

• Alle stadier oppstrøms i produksjonsprosessen er inkludert, men nedstrøms økonomiske aktiviteter og tjenester, som lagring, emballering, transport eller distribusjon, er ikke inkludert.

Hvilke bedrifter er omfattet?

Alle virksomheter, uansett størrelse, omsetning eller antall ansatte.

Hva må bedrifter vite om leverandørkjeden sin?

• Bedrifter forventes å ha konkret kunnskap om risiko for tvangsarbeid i leverandørkjeden sin.

• Forordningen innfører ikke nye krav til hvordan aktsomhetsvurderinger skal gjennomføres, men bygger på eksisterende regler (som OECD, CSRD, CSDDD, batteriforordningen, avskogingsforordningen og i Norge: åpenhetsloven).

• At bedriften gjennomfører aktsomhetsvurderinger, er ikke nok. Det som avgjør er om disse gjennomføres på en måte som faktisk reduserer, forhindrer eller stopper tvangsarbeid.

Som bedrift må du ha informasjon, rutiner og kunne dokumentere arbeidet du gjør. Det innebærer:

• spesifikk informasjon om produksjonssteder og leverandører,

• hvordan selskapet kartlegger og vurderer risiko for tvangsarbeid i verdikjeden,

• hvilke tiltak som er iverksatt for å forebygge, avbøte eller avslutte risiko,

• og hvordan selskapet følger opp og dokumenterer disse tiltakene

Informasjon til myndighetene

Myndighetene kan kreve at selskapet legger frem informasjon om hvordan de identifiserer, forebygger, avbøter eller avslutter risiko for tvangsarbeid i sine leverandørkjeder, hvis det er grunn til å tro at tvangsarbeid har blitt brukt.

Gir bedriften manglende eller villedende informasjon til myndighetene kan det føre til forbud mot omsetning av produktene deres.

Myndighetenes rolle

Ansvaret for gjennomføringen av tvangsarbeidsforordningen er delt mellom EU-kommisjonen og «kompetente myndigheter» i hvert land. Kommisjonen skal etterforske mistanke om tvangsarbeid utenfor EU, og medlemslandene skal etterforske tilfeller som skjer på deres territorium. Hvordan dette skal gjennomføres i Norge er enn å uklart.

Felles varslingspunkt

Det skal etableres et “Single Information Submission Point” hvor hvem som helst, fra hvor som helst i verden, kan sende inn informasjon om påståtte brudd på forbudet mot tvangsarbeid. Informasjonen bør inneholde detaljer om involverte virksomheter og produkter og være begrunnet og støttet av dokumentasjon.  

Hvordan vil etterforskning skje?

Anklager om bruk av tvangsarbeid vil bli etterforsket i to faser: den innledende fasen og etterforskningsfasen.

I den innledende fasen vil myndighetene innhente informasjon fra ulike kilder, inkludert informasjon om tiltak virksomhetene som er i søkelyset har iverksatt.

Hvis myndighetene fastslår at det ikke er grunn til bekymring for at tvangsarbeid har funnet sted, eller at det var grunn til bekymring, men problemet er blitt løst, vil de avslutte den innledende fasen uten å iverksette en offisiell etterforskning (artikkel 17(5)).

Hvis myndighetene derimot finner at det er grunn til bekymring, vil de iverksette en formell etterforskning (artikkel 18). Dersom etterforskningen fastslår at tvangsarbeid har blitt brukt i fremstillingen av produktet, vil myndighetene enten nedlegge forbud mot at varene kan omsettes i EU/EØS, forby at de blir eksportert, bestemme at produkter som allerede er tilgjengelige på EU-markedet skal trekkes tilbake, og bestemme at varer skal fjernes fra nettbutikker.

Etterforskningen skal være ferdig i løpet av ni måneder.

For kritiske og strategisk viktige produkter gjelder egne regler.

Krav til bevis og bevisbyrde

Tvangsarbeid er vanskelig å avdekke. Arbeidstakere som utsettes for tvangsarbeid er isolerte, og lite villig til å snakke om sin situasjon av frykt for å havne i en enda dårligere situasjon enn den de allerede er i. Dette er forhold som i særlig grad gjelder statlig initiert tvangsarbeid.

Tvangsarbeidsforordningen setter forskjellige bevisgrenser for å iverksette en offisiell etterforskning og for å ilegge sanksjoner. Beviskravene som kreves for å iverksette etterforskning er svakere:

• For å iverksette en formell etterforskning kreves «begrunnet bekymring», definert som «en rimelig indikasjon basert på objektiv, faktisk og verifiserbar informasjon, for at de kompetente myndighetene skal mistenke at produkter sannsynligvis ble laget med tvangsarbeid» (artikkel 2(16)).

• For å kunne ilegge sanksjoner må myndighetene kunne fastslå at de aktuelle produktene ble produsert med tvangsarbeid.

EØS-relevant, men

Forordningen gir en viktig rolle til tollmyndighetene. Siden Norge ikke er med i EUs tollunion, vil den praktiske gjennomføringen i Norge krave ekstra tilpasninger fra myndighetenes side.

Sannsynligvis vil disse praktiske problemene bli ryddet av veien. Norske myndigheter vil neppe la Norge bli Europas bakgårdsmarked for varer laget med tvangsarbeid, som etter desember 2027 ikke kan selges andre steder.

Les våre råd om hvordan din bedrift kan forberede seg på kravene i forordningen her.

Ønsker du bistand med å forberede din bedrift på tvangsarbeidsforordningen?

Stakeholder bistår bedrifter med rutiner for aktsomhetsvurderinger og tiltak for å redusere risiko. Kristin Holter er ekspert på ansvarlig næringsliv og menneskerettigheter.

Kontakt Kristin: Kristin@stakeholder.no.