Vi ser konturene av et compliance-fokusert næringsliv som er mer opptatt av korrekt rapportering enn gode bærekraftstiltak, skriver Kristin Holter i Stakeholder.
De nye reglene for bedrifters bærekraftsrapportering, CSRD, trer i kraft i Norge 1. november. Det betyr strenge regler for hvilken informasjon som skal rapporteres, og hvordan. CSRD krever at bærekraftsinformasjon revideres på linje med finansiell informasjon. Dette er bra for alle som skal vurdere bedrifters bærekraftsarbeid, og er et lenge etterlengtet og nødvendig tiltak, men detaljeringsnivået som nå kreves har en høy kostnad.
Vi ser allerede nå hvordan kostnader til rapportering og ikke minst revisjon av rapportering utgjør betydelige beløp. Det skaper frustrasjon, og beslaglegger ressurser som kunne finansiert viktige bærekraftstiltak.
CSRD og rapporteringsstandardene bringer ingen nye bærekraftstemaer på banen. Man skulle derfor tro at bedrifter som allerede rapporterer grundig og systematisk ville få en enkel overgang til de nye reglene. Slik er det ikke. Detaljeringsgraden i det nye regelverket er én årsak, men en annen viktig kostnadsdriver er kravet om revisjon, og hvordan dette revisjonskravet tolkes av revisormiljøet.
Ikke bare selve rapporten, men samtlige av bedriftens prosesser som leder frem til rapportens innhold, skal revideres. Det skal også selskapets utøvelse av skjønn for å komme frem til hvilke temaer bedriften rapporterer på.
"Vi må unngå at bedriftenes bærekraftsbudsjetter bunnskrapes av rapportering og revisjon.
Det vi ser konturene av er et compliance-fokusert næringsliv som er mer opptatt av korrekt rapportering enn gode bærekraftstiltak. Selskaper som flytter midler fra forbedringstiltak til rapportering og revisjon, og som blir mer og mer frustrert av kostnadene som pålegges dem i bærekraftens navn.
Etterlevelse av lovkrav er viktig, men når effekten av CSRD skal vurderes, er det nødvendig å ha målet klart for seg: et mer bærekraftig næringsliv, hvor de beste faktisk belønnes for innsatsen, blant annet ved å være foretrukne investeringsobjekter og ha lettere tilgang til kapital.
Etter kritikk fra flere hold om at CSRD-kravene innebærer en for stor finansiell byrde for næringslivet, har EUs kommissær for finansielle tjenester, finansstabilitet og kapitalmarkedsunionen nylig bedt nasjonale myndigheter engasjere seg, for å sikre en nøktern tilnærming fra tilsynsmyndigheter og revisorer.
Finanstilsynet er oppmerksom på problemet, selvfølgelig. I sommer var de med på et felles brev til Brussel fra de nordiske finanstilsynene hvor de på vegne av næringslivet ba EU huske at «less is (often) more». I tillegg til å skrive brev bør norske myndigheter engasjere seg i å hjelpe selskapene med å rapportere og revisorene med å revidere.
Vi må unngå at bedriftenes bærekraftsbudsjetter bunnskrapes av rapportering og revisjon. Blir kostnaden for høy og nytten for lav, vil holdningen til ikke-finansiell rapportering raskt kunne snu fra støtte til forakt, både hos bedriftene og hos aktører som er opptatt av bærekraft, fra investorer til klimaaktivister.